På Bahr Bakke

I helgen åpnet Venstre sitt landsmøte for et samarbeid med det mest ytterliggående partiet i norsk politikk, Fremskrittspartiet. Det finnes visstnok ingen grensen for hvor langt man kan strekke seg for å komme til makten.

 

Mange vil kanskje spørre seg hvordan noen fra SP kan si noe sånt, vi som sitter i en regjering med SV.

Vel, for det første er det er en betydelig forskjell fra det å sitte i en regjering med SV som er et parti på 6% og det å sitte i en regjering med FRP som fort kan komme på opp mot 20%. For det andre vil jeg påstå at slik SV har beveget seg i norsk politikk det siste tiåret, er de ikke lenger et fløyparti. FRP derimot er det mest ytterliggående politiske partiet i norsk politikk, med grunnleggende konfliktlinjer mot det norske velferdssamfunnet. Hvordan kan et sentrumsparti som Venstre i det hele tatt vurdere et samarbeid med et slikt parti?

 

Det kommer for så vidt ikke som noen overraskelse. Unge Venstre med lederen Sveinung Rotevatn i spissen har lenge vært misjonærer for et ultraliberalt samfunn, som kun kan sammenliknes med det FRP forkynner. Hvis V-H-FRP får makten i 2013 kan vi oppleve dramatiske endringer som går på tvers av hva nordmenn har kjempet for over lang tid og som utfordrer det som kjennetegner den norske modellen.

 

Det som i hovedsak kjennetegnet sentrumspartiet Venstre var etter min mening at de var et sosialliberalt, borgelig miljøparti. Dette er en ideologi og et verdigrunnlag som står i sterk kontrast med det FRP står for. Partiene er så grunnleggende forskjellig at det er tydelig at har ligger kamelene på sølvfat.

 

Helgen markerte sådan et epokeskifte i norsk politikk. Vi har nå 3 høyrepartier, 2 sentrumspartier og 2 venstrepartier. Jeg forutsetter at beslutningen på landsmøtet var og er kraftig omstridt blant medlemsmassen til Venstre og håper tidligere venstrevelgere vil finne veien til et av de to siste gjenværende sentrumspartiene ved neste korsvei.

Collett og Grieg går ut på dato, 771 millioner kroner - fordelt på de fire snart utgåtte sedlene - blir verdiløse. Dette kan NRK fortelle oss i en nettartikkel på nrk.no. Dette er penger samfunnet med sikkerhet ikke kommer til å se igjen, tap som kunne vært unngått hvis man hadde gått over til et kontantløst samfunn.

Norge går mot et kontantløst samfunn, allerede i dag går 95% av husholdningens betalinger digitalt. Da hjelper det lite å stikke hodet i sanden og ikke gjøre noe med det. Kun ved å erkjenne utviklingen og gjøre noe med den kan vi styret samfunnet i den retningen vi ønsker, dette er vårt ansvar som politikere.

Politikere gjør seg til rikssynsere når de skal mene noe om alt som ikke har med politikk å gjøre. Dette kan skade folkestyret fordi det gjør det vanskeligere å skille mellom hva politikerne egentlig skal ha meninger om. Det er en rolleblanding som tåkelegger det reelle politiske ordskifte og bidrar bare til å redusere den gode offentlige debatten.

Dette eksemplefiseres nylig av Mette Hanekamhaug (Frp) som igjen benytter mulighen til å kommentere upolitiske nyheter, denne gangen kommentaren fra Madcon på spellemannsprisutdelingen.

Det virker som om politikerne i større og større grad ønsker å gjøre seg til kjendiser som et poeng i seg selv. En håpløs tilnærming hvis vi tenker på hva politikernes egentlige oppgave er, å mene noe om hvordan landet skal styres. "Kjendis"-politikere påtar seg rollen som aktør og kommentator, samtidig. Noe jeg mener er problematisk